Omslynget i Paris

Alle etablerte par burde ta seg en tur til Paris.

Selv mente jeg at Paris var en opppbrukt klisje, og tenkte at man kan ha det vel så romantisk i andre byer. Hadde vel aldri skjønt greia med å stå omslynget rundt hverandre i akkurat Eifeltårnet.

Men i mangel av andre fantasifulle forslag, og et hus i stadig ting-vekst, ble det likevel en Paris-tur i bursdagsgave til Mannen i vinter. I nattens olm og mørke snek jeg meg diskret inn på internett og bestilte flybilletter og hotell. Av erfaring har jeg lært meg at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, og liker å gi bort gaver med overaskelsesmomenter. Gjerne av den sorten jeg selv får gleden av.

Så vi ble en del av statistikken. Enda et omslynget par med fotoapparat oppi tårnet. Nå har jeg skjønt greia med Paris.
- En fantastisk by når du først skal ha litt fri og stå omslynget i et tårn.

Gjenoppstått

Det er vel omtrent ett år siden jeg sist gav noe livstegn på bloggen, og noen av mine 23 lesere har vel  mang en gang lurt på hvor det plutselig ble av den mystiske forfatteren.

Å opprette blogg var vel et resultat av å plutselig befinne seg midt i ammetåka en gang i 2009, kombinert med søvnmangel og dermed konstant koffeinrus.

Mye har skjedd det siste halvannet året. Jeg nevner i fleng. Jeg har:
- startet i en ny og spennende jobb.
- bulket bilen og bøyd et skilt - men uten en skramme, (kun sur mann)
- hoppet ut av en bil i fart - og overlevd
- snakket høyt om at jeg skal løpe halvmaraton (utrolig dumt, Jenny)
- endelig fått vaskehjelp (!)
- ikke fullført barnekjolen jeg startet å sy i 2010
- Kommet opp i den nette sum av 150 kr i purregebyr på biblioteket..

.. Også har jeg dratt med meg Mannen til Paris. Her ser dere meg i en sjokoladebutikk i Paris. Typisk at når mannen først tar frem fotoapparatet og tar bilde av sin kone, så er det akkurat i en godtebutikk med konsentrert og iltert blikk. Ser jo ut som jeg aldri har sett sjokolade før, og at det er like før jeg velter meg oppi go-sakene.

(Like etter at bildet ble tatt så gjorde jeg faktisk det - reiv av meg jakka, ropte noe på fransk og veltet meg i trøflene!).

Det hadde vært et mye morsommere bilde, men Mannen var som vanlig akkurat litt for treg med avløseren.

Terapi og vaskekrise

Siden mitt siste innlegg handler om advent, tenkte jeg det er på tide å gi et lite livstegn.
Kremt - jeg er her fortsatt, men har ikke mer en ca 45 minutters fritid per dag når alle matrester på gulvet er fjernet og klær hengt opp. Dette skyldes nok at jeg ikke fikk vaskehjelp i julegave heller. Jeg har et behov for å analysere og årsaksforklare, jeg er jo tross alt kvinne. Men til Mannens forsvar så det handler det vel om at vi denne jula tok fly til Ålesund og at den pakken ville blitt for tung å frakte på flyet. (Måtte isåfall vært en anorektisk vaskehjelp om vi skulle holdt oss til Norwegians veks-grense).

Jeg har et mål om å ikke ligge og sikle foran tv`en når mørket legger seg over stua - gjøre noe litt mer fornuftlig. Å skrive i blogg er hakket mer fornuftig, man bruker kanskje 3-4 hjerneceller mer enn om man hadde sett en episode av Wallander.
Har faktisk hørt at å skrive ned det man tenker er som terapi, og litt terapi fra eller til skader vel ikke når man har passert trædve.

Nå fikk dere et livstegn - og jeg fikk litt terapi ikveld. Og tv`en ble avskrudd et kvarter før tiden.
Vi blogges i februar, det er ihvertfall det som er planen.

Mannens julekalender.

Jeg sitter og pønsker på om jeg snart burde være i det KREATIVE hjørnet nå som det nærmer seg jul.
Kan ikke si jeg merker at kreativiteten og energien fosser over i strie strømmer. Men ok, la oss si at jeg skal lage noe hjemmelagd og kreativt til jul. - Og slenger jeg på litt romantikk i samme slengen, slår jeg tre fluer i samme smekk!

En gang på -90 tallet sydde jeg en julekalender og det tok meg kanskje 20 minutter, men er nok det nærmeste jeg har produsert av design i mitt liv. Jeg har ikke tenkt å sette meg ned og sy en ny kalender,  men gi den en ny funksjon: tidsklemt romantikk i hverdagen.

La oss si jeg fyller den med små, snertne og multifunksjonelle duppedingser fra Clas Olsen og Biltema. Og er jeg ekstra romantisk slenger jeg kanskje i et Flax-lodd.

Kanskje kan jeg finne på en type Bonus-ordning, lignende det man finner på skrapelodd; Samle 3 hatter og du får en kake, samle 3 smilefjes og du kan kreve blid kone i 3 dager, sammenhengende. Samle 3 IKEA-symbol.....  ;overasskelse - vi skal på IKEA!  Feks. Dette må jeg selvfølgelig tenke litt mer på.

Gode forslag mottas med takk. (Men hvis ikke jeg mottar så mange forslag, går det bra. Menn er jo ikke så avansert oppbygd. Det kan ligge mye romantikk og omtanke bak en neve med sørlanschips.)

Vannkopp-angrep

Huset er herved angrepet av vannkopper, og matmor er husets sykesøster som har situasjonen under kontroll. Det vil si, jeg har kjøpt inn kjeks og saft og forsøker å gjøre det hele til en pedagogisk, overleverbar situasjon. (Dvs - jeg tyr til barnetv når situasjonen blir spent og pedagogikken avtar).

Og jeg forsøker å unngå smitte. Det er nemlig ikke bombesikkert at jeg har hatt vannkopper i løpet av mitt liv. En ting er at en 5- åring får vannkopper. De er søte søte uansett. En annen ting er om man som 30 åring får vannkopper. Ikke fullt så søtt med pestlignende utbrudd på ansikt og kropp.

Når det gjelder smittevern har jeg ikke satt i verk så mange tiltak. Vi ender uansett opp med at det febersyke smitte-objektet vil kose med mammaen sin midt på natta grunnet monstre under senga. Og når kl er 3 er ikke pappaer noe tess.

HURRA / HJELP - jeg er trædve!

I går ble jeg 30 og jeg oppdaget at jeg dermed må forandre profilen min.
Jeg kan nå skrive at jeg er en godt voksen, moden og reflektert kvinne i trædve-åra. Eller noe i den dur. Tror jeg må tenke litt mer på det.

Som alltid hadde jeg noen forventninger til selve bursdagen. For eksempel at jeg skulle finne en diger eske på trappa, med pustehull. Inni esken skulle det ligge en staut og blid vaskehjelp. Dette har jeg HINTET om i et par måneder. Men det var ingen eske å se. Merkelig..

Det ble en fin bursdag selv om vaskehjelpen uteble, og jeg måtte ta støvsuging og opptørking av julebrus selv.

Nå sitter jeg og funderer.. Er jeg på vei UT eller INN av min beste alder?

Bilde er lånt fra her

Kvinnen med ljåen.

Nå er jeg her igjen, klar for å komme med noen tørre hverdags-betraktninger.
Det er lørdag, og fra stuen høres dødsskrik på høytalerne.
Ergo Mannen har okkupert TV`en.

Apropos dødsskrik og skumle ting;  Er det ikke i kveld det er Halloween? Jeg, som er så lettskremt....
Har noen bamsemums liggende på lur, i tilfelle mr Satan eller fru dødningshode eller hva man skal kalle det kommer luskende forbi huset vårt. Da er det vel best å være på den sikre siden.
Siden jeg ikke er så glad i død og fordærvelse på en ellers så harmonisk lørdagskveld, så synes jeg egentlig det hadde vært triveligere om det feks var Langbein som stod der med et muntert smil og bad om snacks.

Istedenfor er det kortvokste vesen med blodutredelser som vil ha E-stoff. Sjarmerende, .tenker jeg her jeg sitter med snurpete, sur liten munn. Si meg, er jeg som barn av 80-tallet i ferd med å bli gammel og prippen?
Hadde jeg vært litt sporty, kunne jeg i kveld benyttet sjansen til å håve inn litt ekstra snacks.
Ingen ser vel hvem som skjuler seg bak masken, om det er en liten tass eller en kortvokst småbarnsmor, hva så? Jeg kunne tatt på meg svart kappe, lagd kuppelrygg av et par puter og tatt med meg ljåen på jakt etter gratis godteri. Jeg kunne ha sneket meg rundt og ledd med ondskapsfull latter, og hivd råtne egg på vinduene til de som ikke lukket opp. Som bonus hadde jeg fått frisk luft og gleden av å se livredde naboer med dødsfrykt.
Jeg er sikker på at det hadde vært gøy. Kanskje neste år..

Bildet er lånt her