Forretnings-ide, del 2.

Etter å ha spadd noen timer til i åkeren min, har jeg nå kommet litt mer ned på jorda. Jeg har evaluert forrige innlegg og tolker kommentarene dit hen at det med å selge bleie-gjødsel ikke var en strålende forretningside. Det var det jeg trodde. Dere skjønner sikkert hvorfor jeg ikke er forretningskvinne og håver inn gryn. Det med bleie-gjødsel var liksom det nærmeste jeg noen gang har kommet en forretning-ide. Og jeg som kan være en smule dum-snill hadde nok i tillegg gitt bort luksus-gjødselet gratis.


Apropos rødbeter og gjødsling natural:  pia - aner jeg en liten skepsis her?  den  "ja,ja... det er bare å sette i gang.."- kommentaren din hørtes nemlig ikke 100 % entusiastisk ut. Hva gjødsler du prakt-blomstene dine med? Morsmelk? 
Men vi kan jo si det sånn at jeg legger ut et bilde sånn ca i juli / august. Ett bilde av et bed som ikke er gjødslet med naturalia, og ett som har fått vanlig ku-gjødsel.
Jeg legger ut bildene på bloggen - og så evaluerer vi. Ok?

Forretnings-ide !

Jeg er kanskje ikke den fødte forretningskvinne. (Det er kanskje derfor jeg endte opp som sosialarbeider og kjører rundt i bruktbil).  - Men i dag da jeg stod ute og gravde i jorda kom ideene som perler på en snor. Kanskje jeg burde grave i jord litt oftere - det er jo rene terapien, og gurimalla så mange ideer man får ute i frisk luft!

Altså, ideen fikk jeg på gartneriet i dag. Skulle kjøpe sekk nr 2 med ku-gjødsel for å gjødsle den berømte hageflekken min, som fra i går har vært en liten besettelse. Nesten 80 kr for en sekk, og ku-gjødsel må man visst ha skal man stole på hagekjennere.

Og da - i solsteken og i kø for å betale.... slo det meg noe...

Jeg bokstavelig talt vasser jo i gjødsel til daglig! "Ku-gjødsel" som det så fint heter, hallo, det er jo bokstavelig talt rådyr bæsj - og er det noe jeg ikke burde betale for så er det jo nettopp det !

Ivrig etter å ha tenkt ut dette her, tok jeg ferden til Europris og kjøpte en bøtte.
Denne skal jeg altså legge bæsje-bleiene i, sammen med vann også skal det stå på verandaen og god-gjøre seg litt til det blir en fin, førsteklasses luksus-gjødsel. Rene marinaden, spør du meg. Så heller jeg det over rose-bed, rødbeter og jordbær-åker... Mmmm..
Men tilbake til forretnings-ideen. Hva om jeg stiller meg opp ved siden av feks Plantasjen, og tilbyr billig, lokalprodusert bleie-gjødsel på litersflaske? Tenker vi kunne dratt inn litt gryn, lillemor og jeg. Ihvertfall hvis hun fortsetter å være like produktiv som hun har vært til nå. Om ikke annet så blir det vel noen fine rødbeter..

(ku-bildet lånt fra: raadetfordyreetikk.no)

Røbetene, del 1.

Jeg har tidligere snakket om hagen. Eller jordhaugen utenfor huset vårt som det bokstavelig talt er. Men i går ble det første skrittet tatt, i prosessen mot  blomster og gress. I et impulsivt og handlingsfokusert øyeblikk la jeg i vei til nærmeste gartneri med baby på armen. Hadde det litt travelt, var litt usikker på om jeg egentlig var blakk - og i tillegg litt usikker på hva jeg skulle ha. For å skjule min usikkerhet gikk jeg målrettet mot staudene. Er det noe jeg har hørt, så er det at man skal satse på stauder for de er nærmest udrepelige.

Neste skritt ble jordbær - da kan jeg nemlig si at jeg har jordbær-åker i hagen. Høres slett ikke verst ut! Og siden alle gode ting er tre og rødbete-frø tilfeldigvis stod ved siden av jordbærplantene - ja så ble det rødbete-frø og.

Rødbeter høres kanskje litt traust ut, er enig i det. Men man skal ikke se bort i fra at rødbeten kan overaske. Jeg lå på huk i går kveld, dypt konsentrert, midt i grand-prix, og la et par hundre rødbete-frø på den lille jordflekken jeg hadde stått og hakket og spadd i. Vet ikke helt hva naboene tror jeg pønsker på nå..  Men bare vent noen måneder, så får de se. En rødbete-åker som velter seg over fasaden og blafrer i vinden !? Og er det noen som liker rødbeter så blir det kanskje noen til overs. Jeg syntes den frø-posen var veldig stor..

Mon tro om jeg drømmer om trappa i natt....

Nå er det jammen meg KAOS i hele huset og jeg kjenner jeg er stressa.
Dette innlegget handler vel like mye om mitt behov for å ha struktur og balanse i hverdagen og føle at jeg har en viss kontroll. Til de som syntes dette ble litt vel vagt, så skal jeg være litt mer konkret; stue, kjøkken og trapp er fylt av et tynt lag med støv og sparkel, i tillegg til sånn cirka 1000 ting som ikke ligger der de skal.

Da jeg kom hjem i dag møtte jeg en mann. Ikke min mann, men en polakk som stod i en stige og sparkla høyt oppe langs taket. Han skal fjerne noen sprekker i malingen, informerte Mannen meg om. Å-ja så jeg. Men så så jeg at Mannen hadde et bekymret smil om munnen...  Et dårlig tegn.

Det jeg omsider fikk vite var at denne mannen med malekost som vi antar er maler, hadde ramla ned fra stigen  i trappa og klart å rive ned det som rives kan i trappen.. dvs: gelender, et stort bilde og i samme slengen gitt et par av trinnene noen kraftige hakk før han landet i gangen.. Og nå sitter jeg her med et glass vin og prøver å tenke at det viktigste er jo tross alt at mannen med malekosten overlevde, selv om han raserte trappa. Og at vi jammen er heldige som har hvitmaling og sandpapir, og støvsuger. Og at jeg ikke skal bry meg om at det står et stilas midt i stua, sammen meg et gulv dekt av hvitt støv og sparkelbiter. Jeg er også glad det finnes vin, slik at en stakkars kontroll-freak som meg kanskje får sove godt i natt.

Å freake ut

Etter å ha holdt seg i skinnet med høytidelig 17-mai feiring et par timer i bunad og bunadsko, var det deilig å slå ut håret på lekeplassen. Nå snakker jeg ikke om meg selv altså, men om lille Pippi Langstrømpe på bildet til venstre. Ingenting er vel gøyere enn å leke i bunad med tilbehør? Særlig med en mamma som står med et litt bekymret utrykk i ansiktet og tenker på om bunaden tåler gjørme og grønske.. og ketchup.

Tenk om vi voksne av og til hadde gjort som barna - freaket litt ut midt på lyse dagen, klin edru, og uten av folk tror man har en diagnose. Jeg så feks ingen bunadkledde mødre med 5 kg bunadsølv som kastet seg på sklia i hysterisk latter, eller som løp rundt i skogen og lo hver gang de snublet i søla. Mens en flokk barn i bunad og finstasen gjorde dette, stod vi trauste, fornuftige og pentkledde foreldre rundt og så på. Noen med mer bekymring i blikket enn andre.

Jeg tenker mange ganger når jeg går rundt og vakler i høye hæler, smiler og nikker høflig innimellom small-talken, at det hadde væt deilig å bare freaket litt ut. Gjort det som falt meg inn der og da, som å synge en sang eller brettet opp skjørtet og tatt fatt på et klatretre. Ja, for jeg synes å huske at det var ganske gøy. Ingen hever så mye som et øyenbryn når et barn følger lysten mens vi fornuftige voksne fulle av livsvisdom partentelig holder fasaden.  Har vi glemt hvor gøy det var å bli litt skitten?

Ape-kos og ferie.

På vår fem-dagers lille Spaniatur kunne vi ikke ligge på latsiden akkurat.
Jo kortere ferie, desto mer effektiv må man være synes jeg. For å få mest mulig valuta for pengene. Det er jo ikke hver dag vi er på ferie, og det er aldeles ikke hver dag vi er på hotell med frokost og middagsbuffet. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen og spise mest mulig av buffeen, slik at man er mett lenge prøvde jeg å forklare familien - og demonstrerte villig hvordan det skal gjøres.

Man starter med en slags frokost-forret, feks korn med melk. Dette for å våkne opp og få opp apetitten. Deretter beveger man seg over til egg-og bacon-avdelingen, for så å avslutte det hele med kaffe. (og putt gjerne en frukt i veska, sånn helt diskret). For det er jo om å gjøre at man ikke blir sulten igjen en time etter frokosten!

Dag to kom regnet. Men det stoppet ikke oss. Vi gikk til innkjøp av paraplyer, og stabbet gjennom byen med kart og sandalen på leting etter en dyrepark vi hadde hørt om. Vi fant omsider frem. Jeg ble stående og se på en ape-mor med ape-ungen sin. Ape-mor satt og koste med lille ape-nurket sitt, før en liten uoverenstemmelse førte til en aldri så liten diskusjon, for så å fortsette kosingen igjen etter et par minutters furting. En søt sekvens. Som tatt ut fra en vanlig hverdag hjemme hos oss.

Dag to ble en bra dag til tross for regnet. Alle barns drøm er vel i grunn å få lov å bli våte, på en eller annen måte. Og etter en lang dag med trasking i regn og dyrepark, smakte det utmerket med middagsbuffet på hotellet. Og da gjelder de samme reglene som ved frokost - å få mest mulig valuta for pengene. Og det tror jeg vi fikk.

Mannen som skulle stelle heime

Dag 1 på jobb er overstått etter mammapermisjon.
Jeg forlot redet optimistisk, nydusjet og med rene klær - mens Mann og baby ble igjen hjemme.
Tenkte at det skal jo igrunn bli litt deilig å komme hjem til ryddig hus og middag.

Omsider kom det frem noen tegn på at jeg har vært borte en stund fra arbeidslivet:

-Nøkkelen til ytterdøra på jobb passet ikke. Låsen er skiftet ut for et halvt år siden.

-Jeg hadde glemt koden til døra. Prøvde visa-koden men det gikk ikke.

-Ca 9.30 var jeg i grunn klar for lunsj - da var det kun to timer igjen!

-Ca kl 14 satt jeg og tenkte på baby... og  middag. Og 17 mai.

- Alle passord var glemt - dvs inn på data-passord, passord til åpent og lukka nett, passord til dataprogrammet vårt. (Tror det kom noen stønn fra kontoret mitt... ) Det er vel igrunn bare Visa-oden jeg har brukt siste året, og den husker jeg svært godt.

Så kom jeg hjem til familien. Et gledens gjensyn og ferdig middag. Dagens meny: Litt svidd torsk, stekt i Vita hjertegod, på en seng av ris med kethcup og en stk oppkappa gulrot. Men det smakte godt, og det var i det minste ikke frossenpizza.

Jakten på babymaten.

Hjemme fra en liten og effektiv Spania-ferie på fem dager.

Når vi skulle slå ihjel noen timer på flyplassen i Malaga, dukket plutselig behovet for mer baby-føde opp. Og siden jeg synes det er litt tidlig å stappe en 8- måneder baby full av pommes frites dyppet i deilig kethup - startet jakten. Jakten på noe så simpelt som et lite glass med middag.

Etter å ha vært innom de rundt 13 cafeene, kioskene og resturantene - konkludere jeg medt at den eneste plassen de solgte babymat var på Farmacia. Akkurat - dumme meg!  At jeg ikke koblet at men mest logiske plassen for barnemat er sammen med medisinene..

For å komme meg til Farmacia måtte jeg tilbake til sikkerhetskontrollen, og ut på den andre siden igjen mens Mann og barn satt og ventet.

Og da jeg skulle tilbake igjen var det bare å lydig stille seg i kø, av med skoene og posen med barnemat suste gjennom kontrollen...........................
En uniformert securitas gikk sakte og målrettet gjennom posen med de to glassene med babymiddag. Babymat.. hm. "But where is the baby..?" spurte han, mens jeg litt svett måtte begynne å forklare han om jakten på babymat mens jeg pekte og kanskje slo av en spøk i samme slengen for å lette til på stemningen. Skjønner jo at han ble mistenksom. - Her kommer det en ung kvinne på rundt 50 kg og 158 cm på strømpelesten. En liten plugg som kanskje utgir seg for å være mor. Og hun har babymat i en pose. Men ingen baby. Dette kvinnemenneske kan vel ikke ha rent mel i posen??

Men jeg slapp igjennom. Han skjønte vel at jeg virkelig er en mamma da han så gulpeflekken på genseren og de blå ringene under øynene. Også ser jeg ganske usyldig ut når jeg smiler.

Ferie og pakke-logistikk.

Hvis noen synes at det blir litt stille fra mammaprat noen dager fremover nå, så er forklaringen enkel. Vi skal på en liten og effektiv ferietur til Spania. For å lade opp AA-batteriene mine slik at de blir nogenlunde fulle igjen til jobbstart. Jeg er heldigvis oppladbar, så forhåpentligvis vil jeg etter en liten husmorferie være klar for jobb igjen.

Men akkurat nå er jeg i første fase av ferie-planleggingen. Pakke-logistikken; planlegging, huskelister, billetter, pass og innkjøp. Snakker av erfaring her og vet at et grundig forarbeid er viktig før familien skal på tur. Tar straks fatt på fase to som er den faktiske pakkingen. (Må bare slappe av litt først, med en liten kaffe for å klarne hjernen).

Men det viser seg at pakking av alt 2 voksne, en 5-åring og en baby trenger for å overleve noen dager på ferietur er... overaskende mye.  Det ser  nesten som det er mormor og de 8 ungene som skal ut på tur. Men det er det altså ikke.

Hvordan familier med fire-fem barn og kun to bærere kommer seg av gårde på ferie med fly, er for meg et mysterium. Får man leid en sånn mini-truck på Gardemoen til all bagasjen, bilstoler, vogner, babyer og nistematen da? Får man utdelt en ekstra person til å bære håndbagasje / babyer / barn / etc til gaten? Får man utdelt sånn lapp til å ha rundt halsen "VIP - reiser med mange barn. Vennligst ta hensyn, slipp oss frem og hjelp gjerne å bære" 

For når jeg ser på all bagasjen som står i gangen, så ser det ut som to barn med tilbehør er det meste vi får med oss på tur. Men jeg tar gjerne imot råd fra de av dere som har omtrent dobbelt så mange barn som oss, og som kommer dere avgårde på ferie - uten minitruck på Gardemoen.


Ingen kommer til å sulte ihjel på flyet ihvertfall..

give-away og link.

Jeg snubla over denne fine bloggen tilfeldigvis i går, og nå arrangeres det give-away fra den nyåpna "blogge-basaren" med hjemmelagde ting og gjenbruk. Kjempefin blogg må jeg si.

 http://somminedagerer.blogspot.com/2010/05/apning-av-blogshop-mgiveaway.html

Kan noen forresten fortelle meg hvordan man lager en fin, liten link? (sitedenfor å sette inn en laaaaang nett-adresse? Virker som hele blogge-verdenen kan det, bortsett fra meg..)

Hysj, hysj, snart sover melkekua...

Jeg har blitt vant til en rolig hjemmemamma-hverdag, for å si det sånn. Jeg har jo vært hjemme i permisjon siden i sommer og nå er det midt i siste uka. Sola skinner, fuglene kvitrer, lille Nikoline er bare blid og har nettopp lært og vinke - og jeg begynner på jobb neste fredag. Nå hørtes dette kanskje litt deprimerende ut. Og ja, det er nettopp det det er.

Men i mørket finnes det alltid lys, har jeg hørt. Fra og med neste helg skjer det et offisielt rollebytte i familien. Da bytter jeg og Mannen plass. Jeg skal ikke lenger være en pedagogisk, alltid-tilgjengelig-melkeku om natten. Den rollen får da Mannen. Kanskje ikke så lett for han å være selveste melke-kua, men en en slags service-okse kan han vel få lov til å kalle seg kalle seg. Og hans oppgave blir da å gå inn på babyrommet om natten, putte i smokk, synge og lalle, stryke, svisje, få opp rap, gi vann, tørke gulp, evt gi ny bleie og si med myk og pedagogisk røyst ; hysj-hysj, mamma sover.

Samme for meg hva han sier i grunn, men jeg ser ihvertfall frem til å våkne neste morgen, munter og smørblid, klar for å dra på jobb og nyyyyte en kopp kaffi i fred og ro. Eller ihvertfall frem til den første telefonen ringer. Enten det er jobbrelatert, eller bare Mannen som lurer på hvor sjefs-kua har gjemt tåteflaska eller rumpekremen.

(Bildet lånt fra: raadetfordyreetikk.no)

bloggurat

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Takk, kjære isbil.

Takk, kjære isbilen.
Takk for at du for 6. gang i dag kjører forbi huset vårt med den alltid så fengende musikken din. Takk for at du er så hensynsfull at du på en lørdag, sånn cirka midt i sovetiden til alle babyer - kommer gnålende og gaulende med den rullende-tivolikassebilen din.

Og du gir deg heller ikke før den lille kråka vår, som bare ville ligge og patte inne hos mammaen sin i natt, har våknet i vogna si. Ivrig i jobben din, selv på 1.mai, det skal du ha!

Hadde jeg hatt litt mer penger, hadde jeg kommet løpende ut i morgenkåpe og kjevle og kastet noen hundrelapper etter deg og isen din slik at du og den bjella di holdt munn. Skulle ha kjøpt opp hele is-lageret ditt, faktisk, slik at det ble lenge til neste gang du kom opp hit.

Du burde være glad for at denne mammaen har en blogg å avreagere på. Hvis ikke hadde det nok ikke blitt mye is på barna oppi åsen her på en stund tenker jeg.
(Ok, da jeg tøffer meg kanskje litt vel mye nå. Men litt sur er jeg ihvertfall.)


(Bildet er lånt fra hjem-is.no)