I det siste har jeg nemlig tenkt. På blant annet bloggen og dens videre fremtid / skjebne.
Jeg har blant annet vurdert om det sømmer seg for en snart 30 år gammel, trøtt tobarnsmor å drive med sånt. For det første så tar det faktisk litt tid, og tid har jeg vel ikke hatt noe særlig av siden rundt 2005.
For det andre så har jeg begynt å jobbe igjen, og det tvinger frem den seriøse, høyre hjernehalvdelen min til å begynne å arbeide igjen. Produsere, kommunisere, fokusere... osv.
Men hvis jeg kjenner riktig godt etter... langt der inne i venste hjernehalvdel, ca i området rundt hypofysen, så kan jeg fortsatt kjenne et snev av skriveglede og håp.
Det betyr vel at jeg fortsetter, men ikke med samme kraft og intensitet som før da jeg var i permisjon og ikke hadde bedre ting å ta meg til.
Og siden jeg likevel er i kontakt med følelsene mine i kveld - så må jeg benytte anledningen til å si takk til alle dere som trofast leser bloggen min og legger igjen koselige kommentarer!
(Sånn. Nok følelser. Nå skal jeg lange i meg et ostesmørbrød).
Innlegg
